Å være gift

Noen ganger blir jeg spurt om jeg er gift av taxi-sjåfører eller andre tilfeldige.

- På fredag svarte jeg nei, og resultatet ble at han gjerne ville gifte seg med meg. Så den komme, men klarte ikke å få meg selv til å si ja.. "Jeg vil ha en hvit dame, skjønner du," forklarte han. Sjarmerende. Siden vi på dette tidspunktet bare var halvveis fremme til dagens mål, som var et lite kjøpesenter, utnyttet han tiden til å prøve å overtale meg til å forandre mening. Jeg ramset opp alle grunnene jeg kunne komme på, med mitt begrensede ordforråd, for å begrunne avslaget. Han syns begrunnelsene mine var dårlige. Etter forklaringen min, svarte jeg nesten bare nei på alt han sa. Konstant og kontant. Etter en litt for lang kjøretur var vi fremme. Eeeendelig!

- I dag var taxi-sjåføren en av de bedre. Han snakket passe mye, og lurte på hvordan fransken min kunne være "så bra" etter bare én måned. "Har hatt det litt på skolen." Senere i samtalen spurte han om jeg var gift. Denne gangen overrasket jeg meg selv med å klare å si ja. "Ja, vi jobber sammen her nede." Han virket ikke overrasket over svaret, kommenterte heldigvis ikke at jeg ikke hadde noen ring på fingeren og  fulgte opp med å spørre om vi hadde barn.

Når jeg svarer nei, tolker de det som regel i den retningen at jeg er interessert.
Og svarer jeg ja, er det fint i forhold til at de ikke tror jeg er interessert, men da er det løgn. Og jeg er i mot løgn. Alltid.
Har fått noen mellomting jeg kan svare, som ikke er løgn, men som ikke gjør at de tror jeg er interessert. Men disse svarene husket jeg selvfølgelig ikke i farten!

Misjonærene har sagt at det ikke gjør noe at jeg svarer ja for å slippe unna interessen, så da fikk jeg ikke dårlig samvittighet av å svare ja i dag.